Verktøyene og metodene bak en backup som faktisk kan gjenopprettes
Vi går gjennom utstyret, programvaren og de faste grepene vi lærer bort i backupmodulen, og hvorfor en kopi du aldri har åpnet ikke teller som en kopi.
Tre kopier på to ulike medier
Grunnregelen i backupmodulen er enkel å huske: tre kopier av materialet, på minst to ulike typer medier, og én kopi på et annet sted enn de to andre. I praksis betyr det opptaksmediet fra kameraet, en arbeidsdisk som brukes til klipping og en egen arkivdisk som bare får lov til å ta imot ferdig kontrollert materiale.
Metoden er ikke vår oppfinnelse, og vi påstår ikke at den dekker alt. Den reduserer risikoen for at én enkelt feil, som en død disk, en vannskade eller en kopi som havner i feil mappe, tar hele produksjonen med seg. Det er den ærlige ambisjonen i kurset: færre sårbare punkter, ikke full garanti mot alle former for datatap.
Marte Lindgren går gjennom dette på første samling, med en tom tabell der deltakerne fyller inn hvilke medier de faktisk har i dag. Ofte ser de da at to av de tre kopiene ligger i samme bag.
- Kopi 1: opptaksmediet fra kameraet, ikke formatert før kontroll er gjort
- Kopi 2: arbeidsdisk som brukes under klipping
- Kopi 3: arkivdisk, helst lagret på et annet sted
Utstyret som holder seg i bruk
Vi anbefaler ikke bestemte merker, men beskriver hva utstyret må kunne. En kortleser med god tilkobling slik at kopieringen ikke blir flaskehalsen på settet. Eksterne disker med nok plass til at du slipper å fylle dem til randen. Og etiketter, fordi en disk uten navn og dato fort blir en disk ingen tør å slette eller bruke.
For mindre team fungerer en vanlig stasjonær maskin med to-tre tilkoblede disker godt. Dyrere løsninger kan gi mer komfort, men de fjerner ikke behovet for rutinen rundt dem. Vi har sett små produksjoner med enkelt utstyr og stram disiplin som står sterkere enn de som har kjøpt mye og lest lite.
Når du velger lagringsmedium, er det verdt å tenke på levetid og bruksmåte. Disker som ligger i skuff i årevis trenger en plan for å bli startet opp og sjekket jevnlig.
- Kortleser som kobles direkte til maskinen, ikke via flere mellomledd
- Disker med ledig plass, aldri fylt helt opp
- Etiketter med prosjektnavn, dato og diskens nummer
Kopiering med kontroll, ikke dra og slipp
Det mest utsatte øyeblikket er overføringen fra kamerakort til disk. Å dra mappen over i filbehandleren ser ut til å fungere, men gir ingen bekreftelse på at hver fil er identisk med originalen. Derfor viser vi hvordan du bruker kopieringsverktøy som sammenligner kontrollsummer, slik at en ødelagt fil oppdages mens kortet fortsatt er intakt.
Kontrollsummen er et slags fingeravtrykk av filen. Stemmer fingeravtrykket på kilden med fingeravtrykket på kopien, er filen overført uten feil. Stemmer det ikke, kopierer du på nytt, og kortet blir liggende urørt til alt er bekreftet.
Rutinen tar litt lenger tid på settet. Den tiden er billig sammenlignet med en dag der du oppdager at et helt opptak mangler halve filen.
Å åpne kopien er den eneste ekte testen
Mange antar at en backup virker fordi diskene lyser og filene finnes på listen. Vi lærer det motsatte: en kopi er først verdt noe når du har åpnet den. Etter hver overføring spiller du av stikkprøver, ett klipp fra begynnelsen, ett fra midten og ett fra slutten, og sjekker at bilde og lyd følger med.
Hver tredje til sjette måned gjør du en større gjenopprettingsøvelse. Du velger et ferdig prosjekt, kopierer det fra arkivdisken til en ren maskin og åpner det som om du var en klipper som får det overlevert. Feiler det, har du funnet svakheten mens ingenting står på spill.
Resultatet noterer du i en enkel logg: dato, hvem som testet, hva som ble åpnet og om det fungerte. Loggen er også dokumentasjon for deg selv og for oppdragsgivere som spør.
- Stikkprøve rett etter overføring
- Større gjenopprettingsøvelse noen ganger i året
- Kort testlogg som dokumenterer hva som ble sjekket
Merking og dokumentasjon av selve backupen
En backup uten oversikt er vanskelig å stole på. Vi bruker et enkelt backupregister, gjerne bare et regneark, der hver disk har en rad: nummer, innhold, opprettelsesdato, plassering og siste kontroll. Navnestandarden fra filnavnmodulen gjør at du kan se hvilke prosjekter som ligger hvor, uten å åpne en eneste mappe.
Registeret hører til malene som utvikles i kurset, og deltakerne tilpasser det til sitt eget team. Poenget er at den som overtar ansvaret, eller en klipper som trenger gammelt materiale, finner svaret uten å spørre deg.
Sammen med registeret legger vi en kort tekstfil på hver arkivdisk som forklarer hva som ligger der og hvilken navnestandard som er brukt.
Rutinen må passe teamet, ellers faller den
De beste verktøyene hjelper lite hvis rutinen er for tung. I kurset ber vi hvert team beskrive hvem som gjør hva etter en innspillingsdag, og vi kutter steg som ingen kommer til å utføre. Bedre en enkel rutine som følges hver gang enn en perfekt prosedyre som blir glemt etter to uker.
Vi anbefaler at ansvaret for backup er navngitt, ikke fordelt på alle. En person kvitterer på at kopiene er tatt og kontrollert, og en annen kan ta over ved sykdom. Slike små avklaringer fanger opp mer enn dyrt utstyr gjør.
Til slutt handler det om vedlikehold: bytte ut gamle disker før de svikter, og revidere rutinen når teamet eller produksjonsformen endrer seg.
- Én navngitt ansvarlig og én stedfortreder
- Rutinen beskrives på én side
- Gjennomgang av rutinen en gang i året
En god backup består av få og enkle deler: flere kopier på ulike medier, overføring med kontroll, en jevnlig test der du faktisk åpner kopien, og et register som forteller hva som ligger hvor. Ingen metode gir full sikkerhet mot datatap, men disse grepene gjør at feil oppdages tidlig og at du vet hva du skal gjøre når noe svikter. Marte og de andre instruktørene viser dette steg for steg i modulen.