Hva betyr egentlig «tagging» når du fører opptakslogg?
Tagging brukes om alt fra enkle nøkkelord til faste koder. Her forklarer jeg begrepet i vanlige ord, og hvorfor en loggfører bør bruke få og faste merkelapper.
Et ord som brukes om mange ting
Når noen på settet sier at opptaket skal «taggess», mener de at klippet får en eller flere korte merkelapper som beskriver innholdet. Det kan være et ord som «intervju», en kode som «ute» eller en vurdering som «beste take». Selve merkelappen er ikke vanskelig. Det som skaper rot, er at hver person i teamet har sin egen forståelse av hva som skal stå der.
I kurset ser vi ofte at to loggførere beskriver samme scene med helt ulike ord. Den ene skriver «kjøkken, morgen», den andre «frokost, interiør». Begge har rett, men ingen av dem finner igjen den andres klipp. Tagging handler derfor mindre om teknikk og mer om at teamet snakker samme språk fra første opptaksdag.
Jeg forklarer begrepet slik: en tagg er et svar på spørsmålet «hva ville klipperen søkt etter for å finne dette?». Hvis svaret ikke passer inn i en av de avtalte merkelappene, er det et tegn på at listen trenger justering, ikke at du skal finne på en ny.
Tagg, kommentar og metadata er ikke det samme
Tre begreper blandes ofte sammen. Metadata er opplysningene som ligger i selve filen, for eksempel kamera, tidspunkt og oppløsning. De settes automatisk og bør ikke gjøres for hånd. En kommentar er fri tekst, som «skuespiller snubler i slutten, men tar seg inn igjen». En tagg er derimot en kort, forhåndsavtalt merkelapp.
Forskjellen betyr noe i praksis. Kommentarer er nyttige for den som var til stede, men vanskelige å søke i. Tagger er mindre uttrykksfulle, men fungerer som filter. Når loggen har begge deler, kan klipperen først snevre inn med tagger og deretter lese kommentarene for å forstå nyansene.
Mange små team hopper over taggene fordi kommentarfeltet føles raskere. Det går bra de første dagene. Etter tre uker med materiale er det kommentarene ingen orker å lese gjennom, og taggene ville ha spart timer.
- Metadata: settes av kameraet, endres ikke for hånd
- Kommentar: fri tekst til den som trenger detaljene
- Tagg: kort, avtalt merkelapp som kan filtreres på
Slik bygger du en liste som holder
Start med å skrive ned hvilke spørsmål klipperen faktisk stiller. Typisk er det scene, sted, hvem som er i bildet, om klippet er brukbart og om det er noe som må rettes opp. Lag én gruppe tagger per spørsmål, og la hver gruppe ha færre enn ti verdier. En lang liste blir ikke brukt.
Skriv listen på ett ark eller i ett dokument som alle har tilgang til, og ha den med på settet. Bestem også skrivemåten: små bokstaver, uten mellomrom og uten æ, ø og å hvis filene skal flyttes mellom ulike systemer. Slike detaljer virker pirkete, men det er dem som gjør at søk gir treff.
Ta med en tagg for «usikker». Loggføreren kommer til å havne i situasjoner der hun ikke vet hva et klipp inneholder. Da er det bedre med en ærlig merkelapp enn en gjetning som senere blir stående som fakta i arkivet.
Vurderingstagger krever en felles skala
Den mest brukte taggen er også den mest misforståtte: «bra take». Hva er bra? For regissøren kan det bety riktig følelse, for fotografen skarpt bilde, for lydteknikeren ren lyd. Hvis ingen har avtalt hva ordet dekker, ender hele dagen med samme merkelapp, og den sier ingenting.
Et enkelt grep er å bruke tre nivåer med klare definisjoner: «brukbar», «sterk» og «feil». Definer også hvem som setter vurderingen. Er det loggføreren som lytter til regissøren på settet, eller avgjør klipperen alt etterpå? Begge løsninger fungerer, så lenge det står skrevet hvem som eier valget.
Husk at en vurdering gjort i øyeblikket kan endre seg. Et klipp som virket svakt på settet, kan være det eneste som passer i klippen. La derfor tagger for vurdering være et forslag til klipperen, ikke en sletteliste.
- Brukbar: tekniske og sceniske krav oppfylt
- Sterk: regissørens favoritt i scenen
- Feil: kjent teknisk feil, beholdes til kopiene er kontrollert
Vanlige snubler midt i høstsesongen
Høsten er tid for lange dager med lite lys, og mange produksjoner jobber raskere for å utnytte timene. Da er det taggene som først blir hoppet over. Loggføreren skriver bare tidskode og «ok», og lover seg selv å fylle ut senere. Senere kommer sjelden, for neste dag har nye opptak.
Et annet problem er at taggene endres underveis. Første dag heter det «ute», tredje dag «eksteriør», og fjerde dag «utendørs». Alle tre betyr det samme, men et filter fanger bare ett av dem. Det hjelper å la én person ha ansvar for listen, og at endringer skrives i en kort endringslogg.
Til slutt: ikke tagg for å tagge. Hvis en merkelapp aldri brukes til å finne noe, fjern den. En kort liste som faktisk brukes er mer verdt enn en lang liste som ser grundig ut.
Kom i gang med en liten test
Før du bestemmer deg for en tagglisten for hele produksjonen, test den på ett eksisterende prosjekt. Velg femten klipp fra en tidligere innspilling, la to personer tagge dem hver for seg med listen din, og sammenlign. Der de er uenige, er listen uklar. Det tar en halv time og avslører mer enn et møte.
Noter også hvor lang tid hver tagging tok. Hvis loggføreren bruker mer enn ti sekunder per klipp, er listen for lang eller for vag. På settet er tid knapp, og rutinen må kunne gjøres mens neste take stilles opp.
Når listen fungerer, legg den inn i malen for opptakslogg og del den med klipperen før innspillingen starter. Da vet begge hva merkelappene betyr, og du slipper å forklare det på slutten.
Tagging er ikke mer mystisk enn en liste over avtalte ord som gjør opptak søkbare. Verdien ligger i at hele teamet bruker de samme ordene på samme måte, fra første til siste dag. Hold listen kort, definer hva hver merkelapp betyr, og test den på gammelt materiale før du bruker den på nytt. Slik reduserer du risikoen for at gode klipp forsvinner i arkivet, selv om ingen rutine kan gi full garanti.